Og på den tredje dagen, da hun hadde avsluttet sine bønner, la hun bort sine sørgeklær og tok på seg sin praktfulle drakt.

And upon the third day, when she had ended her prayers, she laid away her mourning garments, and put on her glorious apparel.

Og strålende kledt, etter at hun hadde påkalt Gud, som ser og frelser alt, tok hun med seg to tjenestepiker.

And being gloriously adorned, after she had called upon God, who is the beholder and saviour of all things, she took two maids with her:

På den ene lente hun seg, som om hun bar seg lett og elegant.

And upon the one she leaned, as carrying herself daintily;

Den andre fulgte etter, bærende på slepet av kjolen hennes.

And the other followed, bearing up her train.

Og hun var rødlig i kinnene av sin perfekte skjønnhet, og hennes ansikt var muntert og meget vennlig, men i hjertet var hun tynget av frykt.

And she was ruddy through the perfection of her beauty, and her countenance was cheerful and very amiable: but her heart was in anguish for fear.

Da hun hadde passert gjennom alle dørene, stod hun foran kongen, som satt på sin kongelige trone og var kledt i sine majestetiske drakter, glitrende med gull og edelstener; og han var svært fryktinngytende.

Then having passed through all the doors, she stood before the king, who sat upon his royal throne, and was clothed with all his robes of majesty, all glittering with gold and precious stones; and he was very dreadful.

Da løftet han sitt anlet, som strålte av majestet, og så svært strengt på henne; og dronningen falt ned, bleknet, og besvimte, og lente seg mot hodet på tjenestepiken som gikk foran henne.

Then lifting up his countenance that shone with majesty, he looked very fiercely upon her: and the queen fell down, and was pale, and fainted, and bowed herself upon the head of the maid that went before her.

Da forvandlet Gud kongens ånd til mildhet, som i frykt sprang fra tronen og tok henne i sine armer, til hun kom til seg selv igjen, og trøstet henne med kjærlig ord og sa til henne,

Then God changed the spirit of the king into mildness, who in a fear leaped from his throne, and took her in his arms, till she came to herself again, and comforted her with loving words and said unto her,

Esther, hva er galt? Jeg er din bror, vær ved godt mot:

Esther, what is the matter? I am thy brother, be of good cheer:

Du skal ikke dø, selv om vår befaling er generell: kom nær.

Thou shalt not die, though our our commandment be general: come near.

Og han holdt opp sin gyldne septer og la den på hennes nakke,

And so be held up his golden sceptre, and laid it upon her neck,

Og omfavnet henne og sa: Tal til meg.

And embraced her, and said, Speak unto me.

Da sa hun til ham: Jeg så deg, min herre, som en Guds engel, og mitt hjerte ble urolig av frykt for din majestet.

Then said she unto him, I saw thee, my lord, as an angel of God, and my heart was troubled for fear of thy majesty.

For vidunderlig er du, herre, og ditt ansikt er fylt med nåde.

For wonderful art thou, lord, and thy countenance is full of grace.

Mens hun snakket, falt hun ned av svakhet.

And as she was speaking, she fell down for faintness.

Da ble kongen urolig, og alle hans tjenere trøstet henne.

Then the king was troubled, and ail his servants comforted her.